 Jan Reidar Vågsdalen - 20/09 13:17
Dagen derpå en av våre viktigste kamper på lenge, så er det riktig av meg å sende en takk til Eli. Jeg har kanskje vært den største kritikeren til deg når det gikk dårlig, men er ydmyk nok til å gi deg ros og honnør når du gjør den viktigste jobben i sluttfasen, nemlig å sende oss til EM i Sverige.
Dette er noe som er utrolig viktig for norsk kvinnefotball generelt. Vi må være med der det skjer, og det er vi nå - så takk, Eli Landsem.
Ingen angrende kritiker
Jeg var tydelig i språket tidlig i kvaliken i EM-gruppa, og mente Norge fremsto som ett lag som ikke fungerte sammen kollektivt og spilte dårlig i flere kamper. Og det var også de aller fleste enige om. Men så begynte ting å skje, resultatene kom, vi nærmet oss muligheten igjen, og når vi da helt i aller siste kamp spiller om den avgjørende plassen, så er det på sin plass å takke, og være kjempeglad for ett EM-sluttspill
Men jeg står fortsatt på at det er mye med det norske spillet som kan forberedes, og det er vi også nødt til å gjøre noe med inn mot EM neste år. Og jeg har sett 15 av Norges siste 18 landskamper, noe ikke så mange andre har, og har litt grunnlag for mine meninger, selv om man selvsagt kan diskutere kunnskapen.
Utydelige i store perioder
I flere kamper har vi ikke sett noen spillestil som sitter, det har vært mye tilfeldigheter og mange ting har det vært å sette fingeren på. Vi så det på lørdag da vi vant mot Belgia, i en kamp som var langt under pari. Dette påpekte selv Eli Landsem etter kampen, selv om poengene var det viktigste.
Mot Island i gårsdagens kamp, startet det også svakt, Island så ut til å ha full kontroll og presset oss tilbake i store perioder, selv om Eli sin taktikk var å ligge lavt. Men jeg hadde ingen god følelse de første 30 minuttene, da Vidarsdottir og Magnusdottir og flere hos Island skapte trøbbel for oss bakover og litt for nærme Ingrid Hjelmseth. Men Island kom ikke helt frem, men bare nesten, ved flere anledninger, for det stoppet opp for gjestene i de avgjørende og siste trekkene foran mål. Og Norge var også kompakte i forsvarsspillet sitt i denne perioden.
En god gammel fotballstøvel
Men så snur alt på tre minutter. Maren Mjelde får frispark og tusler inn i feltet til Island, og tobarnsmor og en egentlig avgått fotballspiller, Solveig Gulbrandsen, gjør seg klar med høyrefoten 35 meter fra mål fra høyrekanten. Island har fem spillere som passer på Fiane Christensen inne i feltet, men glemmer at det er andre norske spillere der. Solveig Gulbrandsen tar frisparket og vi får se ett frispark som Semb gjerne skulle sett gutta gjøre, og to sekunder senere har Maren Mjelde sendt Norge opp i 1-0 med ett perfekt hodestøt, og mine dårlige følelser får en ny feeling. Det kom ut av intet, men vakkert var det, og for en følelse det var bak den ballen som blir sendt inn i det islandske feltet.
Mjelde og så et maleri fra Elise Thorsnes
Jeg hadde ikke mer enn fått hentet meg en ny kopp kaffe med skjelvende hender, før en av banens beste spillere Maren Mjelde, drar seg ned til dødlinjen, og får lagt ballen inn og gjennom feltet, og der dukket EliseThorsnes opp bak i feltet. Hun slår til på halvspretten med yttersia av foten, er i god balanse og ballen bare suser inn i det motsatte krysset, bak en totalt utspilt Thora Helgadottir i det islandske buret. Se på den utførelsen, balansen og treffet på foten. Det er lenge siden vi har sett ett vakrere mål på Ullevaal av et landslag, eller klubblag. Og Edvard Munch kunne aldri fortalt med penselen hvor herlig det målet kunne eviggjøres.
Norge ledet plutselig 2-0, etter at Island hadde ført kampen, og alt ble snudd på hodet. Deretter holder vi inn ledelsen til pause, med en følelse av at dette ville gå veien.
Litt på hæla men taktisk gode
2. omgangen ble mer spennende enn god, men da var Norge faktisk bedre enn i første og spilte til tider taktisk klokt. Men så kom det islandske målet etter at gjestene la om til 3-4-3, og da storscorer Margret Vidarsdottir reduserer til 1-2, 25 minutter før slutt, måtte jeg klargjøre hjertestarteren, mens jeg så usikkerheten hos Eli på benken, og dobesøket mitt måtte bare utsettes.
Så kommer det noen hektiske minutter, det blir gjort bytter på begge lag og der syntes jeg Eli Landsem gjorde noen kloke valg. En stund så det ut som Solveig Gulbrandsen var helt tom og burde byttes ut, men isteden velger Eli andre løsninger, og det skulle vise seg å være kloke valg. Hun beholder «Sola» på banen, og jeg syntes derfra og ut at den «pensjonerte» Vålerenga-spilleren var dominerende, og kanskje avgjørende for at det ender med seier. Sola hadde ingen god første omgang, bortsett fra det fantastiske frisparket, men de siste 20 minuttene var hun stor, og da vi trengte det som mest. Ikke så mye defensivt, men hun var med å sette mer press fremover, slik at Island ikke kom så mye frem, så sånn sett gjorde hun også en defensiv jobb. Men mest av alt var det pasningsfoten hennes som ble stor, sammen med at hun fortsatt orket å gå i duellene og krigen, slik vi forventet at kampen skulle bli helt ut.
Bare fremspillene til Herlovsen var av stor klokskap, og spesielt en hvor hun skrur den med presisjon med yttersiden av foten, med timing få andre gjør etter henne, og åpner hele Sagaøyas forsvar sammen med Herlovsens gode timede løp.
Men jeg syntes også byttene med Holstad Berge og Hansen var kloke. Berge ble en buffer bak, når vi begynte å halte litt bakover. Hege Hansen sitt innhopp var også ett klokt og heldig valg. Hansen var virkelig god, og utfordret Island ofte på høyrekanten og tvang Island mer bakover, da de helst skulle fremover.
Så her skal Eli ha ros for gode taktiske valg, noen kan si heldige, men i går var de meget bra, og det var med på å sende oss dit vi ønsket, til broderfolket.
Krig, variert kvalitet og spillere som markerte seg
Det ble en kamp som forventet, mye dueller, og det var ikke for ingenting at kampen ble ledet av verdens beste dommer, Bibiana Steinhaus fra Tyskland. Hun hadde full kontroll, og dømte meget godt selv om det var noe man kunne sette fingeren på. Men Island var best i store deler av førsteomgangen, og jeg lette etter hvordan Norge ønsket å spille. Det ble mye feilpasninger, og ingen struktur, men så kom målet, og så kom plutselig 2-0, og kampen forandret karakter. Men man må være ærlig å si at vi var litt heldige som gikk til pause med to mål mer enn motstanderen.
I andre omgang var det også variert, kampen åpnet seg mer, fordi Island måtte frem, og etter 1-2 ble det mer panisk, spesielt i forsvarsspillet vårt, men da kom også «Sola» på «banen» for fullt og loset Norge inn til seier til slutt. Og vi kunne fort fått 3-1 med Herlovsen da hun kom alene med sin tidligere lagvenninne i Kolbotn, keeper Helgadottir. Vi skal heller ikke glemme at Island var nær ved ett par anledninger, og det lyste rødt på hjertestarteren.
Men det holdt inn og vi snudde en dårlig start i fjor, med å vinne det som var, i de siste kampene
Flere spillere markerte seg bra, men det var mye periodespill hos flere.
Maren Mjelde og Marit Fiane Christensen var gode i første omgang, og jeg mener Fiane inntil 45 minutter var banens beste. Hos Island markerte Magnusdottir seg de første 30 minuttene, men forsvant mer ut av kampen etter det, bortsett fra ett par bra forsøk. Målscorer Vidarsdottir var en trussel hele tiden, men fikk ikke ut de siste 5 % som måtte til. Ellers syntes jeg Guro Knutsen Mienna, som kom inn kjøkkenveien rett før Belgia-kampen hadde en meget god kamp. Isabell Herlovsen har spilt bedre kamper, men løper mye og gjør en god jobb for Norge med nettopp det, og der var Norge litt for dårlige til å følge opp, blant annet når Herlovsen presset islendingene høyt og vi var for dårlige til å følge på.
Solveig Gulbrandsen markerte seg lite i den første omgangen, selv om hun kriget godt, men var kanskje den viktigste spilleren da vi trengte det mest de siste 20-25 minuttene. Da er hun sjef, tar ansvar, gjør få feil og gjør noen pasninger vi ikke ser for ofte på det Norske landslaget. Toril Akerhaugen gjør også en god jobb, og hadde hurtigheten vi trengte, da vi trengte det som mest, i bakrommet vårt. Og så gjorde Hege Hansen ett meget godt innhopp de siste 23 minuttene, da hun kom inn for en hardtarbeidende Ingvild Isaksen.
Raus og ydmyk, men uansett noen spørsmål
Som sagt vi gjorde jobben og skal juble over ett nytt EM og hadde en enorm innspurt, og Eli gjorde noen gode valg på tampen av kvaliken. Derfor mener jeg hun er sterkt delaktig at vi fikk den siste og avgjørende seieren.
Men jeg mener fortsatt at vi mangler en spillestil som er tydelig. Det står jeg for fortsatt, og vi så det også i denne kampen selv om vi vinner. Men vi skal også huske på at vi manglet flere sentrale spillere i denne kampen, og det viser styrke og bredde hos Norge.
Det forteller oss heller ingenting om tydeligheten i hvordan vi vil angripe, samhandlingen og bevegelsene som skal komme i både en og flere bølger. Det blir som oftest en pasning tidlig opp i banen, tilfeldig og uten blikk og kommunikasjon. Jeg savner også litt av det med å holde mer på ballen, og være flinkere i «skyggespilet», og med det mener jeg at vi må være flinkere i bevegelsene og tilby oss, når ballføreren kommer, og komme oss ut av pasningsskyggen. Det blir vi litt for stillestående i mange faser av spillet.
Men dette har landslaget ett år å gjøre noe med. Vi får spillere tilbake og så spørs det da om noen av våre «pensjonister» fortsatt vil være med. Da lukter det stor og tøff konkurranse om plass i en EM-tropp, og det betyr større kvalitet i spillergruppa og en fordel for landslagsledelsen. Dessuten får vi tilbake Graham Hansen med X-faktoren, og en Lene Mykjåland som jeg håper blir klar, noe jeg tror med sikkerhet hun rekker. I tillegg har vi Ingvild Stensland og Trine Rønning som ikke var med nå.
Avslutningsvis så vil jeg si at vi gjorde jobben, Eli får godkjent til slutt. Og at vi nå med en god vinter, og med mer øving på struktur, spillestil og et par spillere som gjør Norge ekstra spennende, så er det ikke umulig å ta medalje i Sverige. Men vi må opp tre knepp i spillet vårt.
Men gratulerer alle involverte og Eli, og dette er med på å løfte kvinnefotballen i Norge, og det er jammen meg det viktigste. Eneste som jeg syntes var litt kjedelig, var at «bare» 1400 møtte opp på Ullevaal Stadion.
Men med 4000 tilskuere på de to siste kampene, så er de liten tvil hvor kvinnene skal spille hjemmekampene sine, når vi vet at det snaut var 500 på de to kampene som gikk i Sarpsborg.
Grattis norsk kvinnefotball, som viser at vi kan bedre en herrene.
Foto:Thomas Karlsen
| 
